Superhelter til Sørlandet

Økonomiprofessor Victor Norman tror superhelter ønsker seg byliv, mens reiselivet lokker med skjærgård. Fædrelandsvennens Valerie Kubens sier begge deler er kjempefint. Alle er enige om at det skjer spennende ting i næringsliv og på kulturfronten. Lokker det superheltene til Sørlandet?

Landsdelen, og særlig Kristiansandsregionen, er inne i en periode med økonomisk vekst og tilflytning. Denne fremdriften er de innfødte redde for å miste. Det fins nemlig skyer på himmelen, blant annet når det gjelder levekår og kvinners yrkesdeltakelse. Nylig ba et bekymret Senter for likestilling ved Universitetet i Agder regjeringen om flere millioner kroner til kartlegging og forbedring av sosiale forhold på Sørlandet. Dette ble slått opp i Oslo-pressen, men veldig underkommunisert lokalt. Det ser videre ut som kristiansanderne må kjempe hardt for at ikke Kjevik lufthavn blir nedgradert, og vi står ikke først på lista når utbyggingen av høyhastighetstog starter. Samtidig mangler næringslivet fortsatt et par tusen godt kvalifiserte arbeidstakere av ymse slag.

Om finanskrisen legger en demper på aktivitet og optimisme akkurat nå, må vi regne med god fart i økonomien innen overskuelig fremtid. Da er utfordringen tilbake med full tyngde, både på Sørlandet og i andre vekstsentra: Hvordan får vi næringsvirksomhet, kultur og kunnskap til å blomstre?

I 2002 skrev Richard Florida «The Rise of the Creative Class», av mange oppfattet som oppskriften for fremgang i urbane områder. I hele den vestlige verden ble byer og regioner besatt av å skape klima for innovasjon. Florida hevder at intenst, mangfoldig og urbant kulturliv kjennetegner samfunn i vekst. Med ett ville alle oppnå status som de mest kreative plassene på kartet.

Strategiske rådgivere og kommunikasjonseksperter stormet av gårde for å selge vekstvisjoner med tilhørende verdisett og payoff til bygd og by, ofte supplert av lokale, selvutnevnte tankesmier med vyer om å omskape hjemstavnen til noe av det mest enestående verden hadde sett. For Sørlandets del har disse vyene enda ikke frembrakt mye skrik eller synlig ull, men likevel har kreativitetsbølgen gitt nyttige innsikter. Satsing på kultur og infrastruktur er kommet på dagsorden, og det er alltid bra – selv om det ikke gjør deg verdensberømt over natten. Likeledes er det rettet søkelys på hvor viktig samordning av markedsføring og rekruttering er for å skaffe ny virksomhet og økt tilflytning.

Men den viktigste arenaen for å skape varig vekst finner vi i hverdagen, i det konkrete og det praktiske.
I så måte var et nylig fremstøt fra Kristiansand kommune og kulturstiftelsen Cultiva et glitrende eksempel. Tre lederstillinger for kunstinstitusjoner ble tilfeldigvis utlyst samtidig. Kommunikasjonsbyrået Aptum snappet opp sammentreffet, tok kontakt med Cultiva og kommune. Resultatet ble en samlet utlysning i viktige aviser, inkludert et overordnet budskap om at det er i Kristiansand ting skjer. Synergieffekt; skapt av flere, funnet på underveis og gjennomført som et veldig praktisk rettet støt.

Kommer superheltene til å søke på de averterte jobbene? Sikkert ikke, men forhåpentligvis vil mange ivrige og godt kvalifiserte kulturarbeidere snuse på stillingene, og om ikke annet, få øynene opp for at det foregår noe sørpå.

Det er sånn sørlendingene, og alle andre i samme situasjon, må jobbe. De må være i praksisfeltet. Det er praksis som avgjør hvordan ting er og hvordan ting blir oppfattet. Ikke minst gjelder det for hovedkomponenten i veksten en ønsker å oppnå – nemlig mennesker som er villig til å reise til et nytt sted, der de kan skape og delta.

Sånne folk har høy kompetanse, de er gjerne topp motiverte, men de er slett ikke superfolk, og de er ikke nødvendigvis på leting etter en superby! Dette er viktig å ta innover seg for alle som leter etter nye talenter. Vi skal gi arbeidssøkere og bedrifter et sannferdig bilde av plassen de vurderer å flytte til. De skal ha lyst til å reise fordi levevilkårene virker bra og arbeidsplassen spennende og tillitsvekkende.

Glansbilder og dobbeltbunnede slagord er ikke det som avgjør. Det som motiverer folk til å flytte, er hva de får der de kommer. Og for Kristiansandsregionens del er det slett ikke dårlig: Utdanning, teknologimiljøer, kaféliv, kunst, idrett, friluftsliv, nærhet til kontinentet og resten av landet. Samt skjærgård med måker, selvsagt det også, føy gjerne til Dyreparken.

Vi i rekrutteringsbransjen må bli flinkere til å treffe søkerne hjemme når vi definerer stillinger og lager utlysninger. I tillegg til å være sannferdig om sted og arbeidsplass, må vi være oss bevisste hvordan vi formulerer kravene til jobbkandidatene. Vi ber ofte om mennesker som er like flinke til å jobbe selvstendig som de er samarbeidsvillige, like kreative som de er systematiske, like detaljorienterte som de evner å se helheter, like initiativrike som de klarer å følge opp vedtatte målsettinger. Kanskje vi ikke skal søke etter superhelter, men heller etterlyse flinke, ivrige og motiverte – og ellers ganske vanlige – mennesker?

Til syvende og sist er det ikke superhelter Sørlandet og andre steder trenger. Det gjør ingenting, siden de ikke fins mer enn det eksisterer julenisser. Derimot fins det unike mennesker – og landsdeler. Utfordringen er å forholde seg praktisk til hvordan vi er unike – like unike som alle andre, som antropologen Margaret Mead formulerte det.

Publisert i Fædrelandsvennen, 09. juni 2009